Pulktur på Haukelifjell 19-22 Februar

Etter noen vinterturer var vi nå klare for en tøffere utfordring, turkompis Tor-Erik og jeg. Vi satte av helgen 19-21 Februar og planla å gå nordøstover på Hardangervidda fra Haukeliseter Fjellstue.

Vi reiser oppover på fredag formiddag og ankommer Haukeliseter rundt 14.00. Planen er å prøve å nå Mannevann før det blir mørkt. Fra Haukeliseter er det en ganske tøff oppstigning for å komme opp på platået, men det er kvistet en rundløype og vi planlegger å følge denne til vi skal ta ut kursen nordover mot Mannevann. Når vi starter er været greit, men det blir etterhvert lavt skydekke, tåke og dårlig sikt. Vi følger på i den kvistede løypa og bommer litt på navigeringen slik at vi ender litt for langt vest. Det begynner å bli mørkt og vi bestemmer oss for å bare ta ut kurs litt nordover igjen og slå leir. Vel oppe en litt bratt bakke vurderer vi det slik at vi må slå leir. Sikten er ekstremt dårlig og det begynner å bli mørkt. Vi står og vurderer litt på GPSen. Ser at det er relativt slakt terreng der vi befinner oss og før jeg vet ordet av det ser jeg Tor-Erik forsvinne rett ned foran meg. Jeg kjenner jeg får puls og blir bekymret for hvor bratt det var. Vi sto rett og slett med skituppene på en snøskavel uten å se det. Det var heldigvis ikke langt ned og Tor-Erik er uskadd. Vi slår leir rett ved og tar en rolig kveld i teltet med god mat.

haukelifjell-19-22-februar-2016_24915323650_o

Lørdag morgen er det fortsatt dårlig sikt og vi går først i 11-tida. Vi er ved godt mot og tar oss nordover. Været skifter veldig og det går fra god sikt til ekstremt dårlig. I perioder må vi stoppe opp og vente på at tåka skal sige bort. Det er en god del stigning og vi skjønner hvorfor folk på vi traff på Haukeliseter sa at vi kom til å bli gode og varme. Når vi kommer opp i skaret mellom 1469 og 1393 høydene er sikten dårlig, det blåser og det snør. Vi må sjekke GPSen kontinuerlig for å være sikre på trygg kurs og må i perioder nesten føle oss frem med stavene. I utgangspunktet var tanken å komme oss opp til Storhellervatnet, men vi har brukt altfor lang tid i det dårlige været. Vi kommer imidlertid trygt frem til Mannevann i god tid før det blir mørkt og setter leir på sletta noen meter fra «vannkanten» sør i Mannevann. Ingen vits i å jobbe mot været, nå er det bare å kose seg i teltet til været blir bedre.

haukelifjell-19-22-februar-2016_25117730891_o

Søndag morgen våkner vi til kraftig vindvær og snø. Det har kommet en god del snø i løpet av natta og sikten er lik null. Vi får en oppdatert værmelding hjemmefra via Inreachen min og den er ikke akkurat lystig. Det er meldt 16-18 m/s vind og snø hele dagen. Vi tar umiddelbart avgjørelsen om å bli liggende denne dagen. Å ta seg videre er like sjanseløst som å komme seg trygt tilbake til Haukeliseter. Vi nyter derfor en rolig dag i teltet kun avbrutt av korte lufteturer. På turen har vi med isbor og pilkeutstyr og trosser etterhvert vind og snø for å prøve isen. Det ligger anslagsvis 1-3 meter snø ute på isen og vi finner et sted med minst mulig snø. Etter å ha gravd oss ned starter vi å bore. Overraskelsen er stor når vi borer boret helt ned uten å komme igjennom isen. Det er rett og slett mer enn halvannen meter is! Vi får imidlertid vann i hullet og fyller flasker og termoser, så slipper vi i det minste snøsmeltingen. Slukøret trekker vi inn i teltet igjen, blander oss en solbærtoddy med litt attåt, fyrer primus, spiser og koser oss. Livet værfast er igrunn ganske ålreit. Dagen går overraskende fort, været er like dårlig og det er ingen tvil om at avgjørelsen om å ligge var riktig.

haukelifjell-19-22-februar-2016_25117734601_o

Mandag morgen er været definitivt bedre. Litt tåket fra morgenen, men ingen snø og mindre vind. Vi forbereder avgang og rundt halv elleve er vi klare for turen tilbake til Haukeliseter. Vi starter optimistisk, men har ikke tenkt så mye på konsekvensene av all nysnøen som er kommet. De to siste dagene har det kommet anslagsvis en snau meter med løssnø. Allerede på sletta mot stigningen opp fra Mannevann skjønner vi at dette blir tungt. Vi synker igjennom og pulken kjennes blytung i løssnøen. Vi jobber oss oppover og må tråkke sidelengs for å klare å trekke pulken oppover. Vi bruker 2 timer og 20 minutter på den første drøye kilometeren… Vekselvis er det litt mer avblåst, men det er skikkelig tungt de første tre kilometerne. Plutselig får vi øye på tre personer med pulk etter stykke fremme. Vi tror de er på vei i samme retning som oss, men etter en liten stund har vi de plutselig bak oss. De har bare gått rundt en liten høyde der vi sto ned. Livet ser vesentlig lysere ut og vi kommer oss raskt i deres spor. Antar at de følte det samme og var glad for vårt spor mot Mannevann. Nå går alt så mye greiere og vi suser nedover og treffer etterhvert på kvistet løype som vi følger tilbake til Haukeliseter. Bilen pakkes og vi trekker inn på fjellstua for mat og en kald øl på meg. Det smakte fortreffelig, selv om burgeren var i tørreste laget…

Timelapse fra leirbryting på Mannevann:

Kort oppsummert: Flott tur  med mye vær. Vi har lært mye, igjen, og føler oss enda mer sikre på at vi har ferdighetene og utstyr som holder i vinterfjellet. På tross av noen tunge stunder i løssnøen tilbake til Haukeliseter begynner vi allerede å sysle med ideen om å krysse Hardangervidda vinterstid..

Flere bilder fra turen:

Spørsmål eller kommentarer til innlegget?