Denne vinteren har vært det store «gjennombruddet» for min del når det gjelder friluftsliv på fjellet vinterstid. På siste tur i Februar ble jeg og Tor-Erik enige om at vi måtte prøve å få til en vårskitur på Hardangervidda for å få en avslutning på sesongen med lange dager og forhåpentlig godt vær og føre. Langhelga Torsdag. 5. til Søndag 8. Mai utpekte seg og vi så oss ut Dyranut som et godt utgangspunkt. På kartet så det ut til å være fint og slakt pulkterreng innover. Vi ville ha en skikkelig kosetur denne gangen med korte dagsetapper og sol.
Utgangspunktet mitt var ikke særlig bra da jeg hadde ligget syk i over en uke. Det slapp ikke taket og tirsdagen før avreise måtte jeg gå til legen for å sjekke. Han påviste en bakterieinfeksjon og skrev ut noen hestepiller som skulle vise seg å gjøre susen. Allerede onsdag var formen vesentlig bedre og det så lysere ut for å kunne gjennomføre turen. Eneste utfordring var at jeg nesten ikke hadde spist på over en uke. Ikke særlig gunstig når man planlegger å tilbakelegge en del kilometer på ski med pulk, men jeg er ikke typen som lar slike detaljer komme i veien..
Vi reiste derfor torsdag morgen som planlagt og ankom Dyranut før 13:00. Pulkene ble lastet opp og skiene spent på. Været var ganske bra med lettskyet, men litt vind mot. Kursen ble satt sør-vest og planen var bare å gå noen få kilometer for å komme litt innover. Etter rundt 8 kilometer er jeg forsynt, formen er dårlig og det er dumt å strekke strikken første dag. I tillegg har vi gått i en sur motvind hele veien. Vi setter leir rett ved et lite tjern, i følge kartet. Det er umulig å si om det faktisk stemmer da det er mye snø og alle konturer er visket ut
Tor-Erik har med isbor så litt utpå kvelden går vi til midt på tjernet i følge GPSen og begynner å grave. Planen er å få tak i vann for å slippe å smelte snø. Vi graver oss ned cirka halvannen meter og tester så isboret som tar seg ned enda en meter. Ikke tegn til is. Det er altså godt over to og en halv meter snø her så vi gir oss og går tilbake til teltet med uforrettet sak. Istedet setter vi igang med snøsmelting. Det er forsåvidt ikke noe galt i snøsmelting men det tar lang tid og vannet smaker på langt nær så godt som friskt fjellvann. Så lenge boret er med foretrekker vi denne metoden, men snødybden kan vi ikke gjøre noe med.
Det blir tidlig kvelden og vi sover godt til rundt åtte. Formen kjennes litt bedre ut og jeg kjenner meg klar for å ta fatt på litt flere kilometer denne dagen. Frokosten består av stekt egg på polarbrød. Helt suverent! Vi stresser ikke og først rundt halv 11 er vi klare for avgang. I dag er det nesten ingen vind og sola skinner, vi går sørover så vi har sola rett i ansiktet. Allerede starten på dag 2 kjenner at jeg er litt solbrent i ansiktet. Det var en stor tabbe å ikke smøre første dag, men vi tenkte ikke over det da det var lettskyet og litt vind. Ingen tvil om at sola gjorde jobben uansett. Vi antar det kan rettes opp med å smøre godt heretter. Så feil kan man ta.. Mer om det i slutten av innlegget.
Vi går i jevnt tempo i retning Sandhaug. Føret er godt, og vi tar tidlig avgjørelsen om å skjære av mot øst litt før vi kommer ned mot Sandhaug. Vombsflatene ser fine ut på kartet og vi satser på å legge om kursen der. Ved Langavatnet blir vi tatt igjen av to trivelige karer med hver sin hund som trekker pulken. Det ser unektelig behagelig ut! Hittill har vi gått i scooterspor, nå lager vi sporene selv. Det gir en egen følelse når man går over urørte vidder uten spor etter andre mennesker. Det gir rett og slett en helt egen ro og hverdagen er så fjern som den kan få blitt.
Etter cirka 10 kilometer legger vi kursen nord-øst og kommer inn på kvistet løype mot Stigstuv. Vi går et par kilometer til og finner en fin leir på et lite tjern. Bak oss har vi en litt artig topp som gir en fin kontrast i et ellers ganske flatt landskap.
Vi setter oss ned med en kald øl og akkurat i dette øyeblikket er lykken komplett. Vindstille, sol og kald øl, midt inne på Hardangervidda. Særlig bedre kan det ikke bli. Vi har ikke sittet lenge før vi faktisk hører stemmer, men vi skjønner ikke helt hvor de kommer fra. Etter noen minutter ser vi imidlertid to karer med pulk og en Malamute som kommer bortover den kvista løypa. De gjør en sving og kommer bortom oss. Det viser seg å være to skikkelig trivelige karer fra Bømlo som er ute i samme ærend som oss. De skal tilbringe noen rolige dager på ski og den ene forteller at han må ha minst tre turer på Hardangervidda i løpet av året for å «henge sammen». Støtter det utsagnet. Det er virkelig en helt egen ro her inne på vidda. Malamuten er forresten en skikkelig trivelig kosegutt. Bømlo-karene svinger ut igjen og slår leir en kilometer lenger sør-øst, rett nedenfor toppen du kan se i bakgrunnen på bilde over.
Etter et par halvlitere og døsing i sola bestemmer vi oss for å prøve lykken med isboret igjen. Vi kunne tenke oss både vann og prøve fiske. Her viser det seg ihvertfall å være forholdsvis lite snø på vannet. Bare 20-30 centimeter og vi kommer akkurat igjennom med isboret på de første hullene, men det er så grunt at vi virvler opp siv og søle med boret. Vi prøver oss litt lenger nord i tjernet, men her kommer vi ikke igjennom. Vi får imidlertid friskt og fint vann i hullet, så vi slipper ihvertfall å smelte snø. Det er en hyggelig bonus å kunne fylle flasker og termoser med kaldt, godt vann selv om fiske ble heller dårlig. Middag inntas etterhvert i teltet og i 10-tida er det kvelden.
Morgen etter kjenner jeg at formen virkelig er i ferd med å normalisere seg. Jeg har spist forholdsvis godt et par dager og jeg har god energi i dag. Vi spiser egg og bacon og pakker baggene. Målet i dag er ikke akkurat ambisiøst. Vi skal bare ta oss til Stigstuv og så finne en fin leir et par kilometer oppe i Stigstudalen. Kroppen er lett og vi krysser raskt over sørenden av Tinnhølen før vi ser Stigstuv i det fjerne. Terrenget er slakt og lettgått. Plutselig er vi ved Stigstuv. Synd hytta er stengt for øyeblikket, dette er virkelig en fin plass og fint lokalisert mellom Dyranut, Rauhellern og Sandhaug. Vi tar lunsjpausa på trappa, vel vitende om at vi ikke skal gå så mye lenger i dag.
Fra Stigstuv setter vi kursen nordover mot Dyranut og etter et par kilometer ser vi en fin plass med et par bare flekker. Plassen ligger rett ved en kolle som ser spennende ut. Tor-Erik annonserer umiddelbart at den skal bestiges.
Teltplassen er fin og på nytt sitter vi på pulkene og nyter en kald halvliter i sola. Begge er nå såpass solbrent i ansiktet at det ikke er særlig godt å få sola rett i ansiktet. Litt motvillig må jeg sette meg med ryggen til sola. Det er imidlertid godt og varmt og vinden er fortsatt fraværende så det gjør egentlig ingenting. Etter en øl makser jeg ut latmannslivet og legger meg litt i teltet. Tor-Erik har bestemt seg for å bestige toppen allerede, men jeg ønsker å vente til nærmere solnedgang for å se om jeg kan få noen flotte bilder fra toppen.
Jeg sover en times tid før Tor-Erik er tilbake. Han kan melde om flott utsikt fra toppen og vi bestemmer oss for å ta turen igjen i 9-tida. Kvelden går fort med litt mat og en solbærtoddy. Rundt 9 spenner vi på oss skia og setter kurs rett opp mot toppen. I starten er det ganske slakt, men det blir etterhvert ganske bratt. Vi bruker ikke mer en 20 minutter opp og utsikten er fantastisk. I sør-vest ser vi Hårteigen som må være den mest karakteristiske toppen på Hardangervidda. Selve toppen vi er på er helt paddeflat og på størrelse med en fotballbane. Egentlig litt merkelig form og vi blir enige om at her hadde det vært perfekt å hatt leir. Kanskje i sommer?
Dessverre skyer det litt til i vest når sola går ned og vi får ikke noen spektakulære solnedgangsbilder, men utsikten var uansett verdt toppbesøket. Klokka nærmer seg kvart på ti og det har fryst på. Sporene vi gikk opp er glasserte og jeg skjønner fort at det er sjanseløst å stå rett ned. Farta blir altfor høy. Jeg tar derfor nedkjøringen i noen generøse svinger. Deilig å suse nedover, men jeg kjenner at mine gamle Åsnes Rago med billige Rossignol BC-støvler ikke akkurat er laget for alpin kjøring. Tor-Erik derimot tar det langt fra rolig. Han setter ut sporene fra oppturen og får en vanvittig fart, jeg tenker at det umulig kan gå bra og det gjør det heller ikke. Etter noen sekunder ser jeg Tor-Erik slå kålbøtte og ruller rundt flere ganger. Han er imidlertid raskt på beina igjen og ser ut til å ha sluppet unna uten verken brekte ski eller bein. Når jeg tar han igjen nede i bunnen av bakken kan jeg opplyse om at han har blodflekker i hele ansiktet. Skaren var nok ganske hard å treffe med ansiktet først..
Etter noen få minutter er vi ved teltet igjen og vi legger oss til for litt kos med en toddy og sjokolade før det er kvelden.
Det er Søndag morgen og turen går dessverre mot slutten. Det er alltid litt vedmodig siste dagen og man vet at det enkle turlivet snart er over for denne gangen. Vi kommer oss avgårde ganske tidlig i dag og formen er utrolig bra. Typisk det, når turen snart er over. På turen opp Stigstudalen mot Dyranut setter vi ny fartsrekord med pulk og klarer nesten 5 kilometer i timen. Det betyr at vi er på Dyranut etter bare to og en halvtime. Dette strekket er tydelig populært for dagsturister. Vi møter flere folk på et par timer enn vi har sett hele helgen. Mange som snørekjører med bikkjer. Det ser fortsatt utrolig deilig ut!
Vel fremme på Dyranut pakker vi raskt bilen og setter kursen hjemover.
Eneste skår i gleden er at vi ble ekstremt solbrente i ansiktet. Når dette skrives, nesten en uke etterpå er jeg fortsatt knallrød og har store sår på leppene. Faktor 30 to ganger om dagen holder definitivt ikke. Skal si jeg har lært en lekse! Neste gang blir det definitivt krem med solfaktor til leppene og sunblock hver time.
Uansett har det vært en utrolig tur med vær man bare kan drømme om på 1300 meters høyde i et terreng som normalt er ganske værhardt. Det er definitivt ikke siste gang jeg tar en skitur i Mai!