Fredag 9. September hadde jeg tatt meg fri for å dra på tur alene. Bare Tintin og jeg på en skikkelig kosetur. Eneste plan var å gå noen kilometer for å komme litt bort fra det meste trafikerte området. Utrolig deilig å kunne reise ut fredags morgen og komme frem midt på dagen i stedet for å etablere leir i mørket. Jeg reiste opp til parkeringen på Omholt og rundt halv elleve var jeg i gang. Planen var å ikke ha noen stor plan, men jeg hadde på forhånd tenkt å gå litt utenfor de merkede stiene. Det er et godt merket stinett på Skrim og det er ganske sølete og stor slitasje. Det bærer rett og slett preg av at mange bruker dette området. Her er det mange hytter, mange dagsturister og ettersom friluftslivet har fått seg et kraftig oppsving de siste årene også mange med vandresekk på ryggen. Fredag formiddag var det imidlertid ikke så mange å se. De eneste jeg traff var et par med en hund som satt og spiste ved Omholtseter. Vel oppe den egentlig eneste stigningen satte jeg meg ned og slappet av litt ved minnesmerket fra andre verdenskrig. Vi hadde god tid og det var godt og varmt. Passet derfor fint med en liten vannpause her. Minnesmerke hedrer Tor Stenersen som ble skutt etter et fluktforsøk fra Akershus Fengsel. På plaketten kan man lese: «Hoppet ned i fallskjerm her på Skrim den 17. nov. 1943 kl. 2 natt med de første flybårne våpenlaster til Mil.org. distr. 15 Vestfold. Arrestert efter heltemodig kamp med gestapo. Skutt under fluktforsøk fra Akershus fengsel den 2-4-1944″. Fint å kunne minnes våre falne helter på denne måten.
Etter minnesmerket ligger vanna på rekke og rad. Først ut er Fjellsetertjernet som jeg har vært ved flere ganger tidligere. Fin leirplass der, men den ligger litt nær stien. Denne helga ville jeg være i fred og nyte stillheten. Jeg tråkket videre og kom forbi Øyungen. Også her ligger det fine leirplasser vet jeg, men jeg fortsatte mot Krokvannet og hadde vel egentlig bestemt meg for å forlate stien her for å se hvordan det var i den sørøstre enden av vannet. Dette er det største vannet på Skrim og jeg tror den sørlige enden er lite besøkt, ettersom det ikke går merket sti nedover. Jeg vil gjerne ha en litt bortgjemt, men vestvendt plass slik at jeg får nyte sola helt til den gikk ned. Først fulgte jeg vannet sørover, men det ble fort vanskelig å ta seg frem. Jeg søkte derfor litt opp i høyden og gikk sørover på høyden på østsiden av vannet. Flott utsikt og ikke et menneske å se!
Etter litt opp og ned og gjennom ganske tett kratt finner jeg en flott plass på en liten høyde over vannet. Her har det vært folk før, men bålrestene viser at det må være en god stund siden. Jeg tar raskt avgjørelsen om at leitingen er over. Her blir jeg. Det er fin bålplass og minst tre fine steder jeg kan sette opp teltet. Klokka er bare ett, sola steiker og livet går i slow motion. Teltet kan vente litt. Jeg setter opp Helinox-stolen, tar av støvlene og setter meg godt til rette med en kald halvliter. Skal si det smaker i varmen!
Her blir jeg sittende et par timer og bare nyte sol og varme. Utrolig deilig og varmt til å være godt ute i September.
I firetida finner jeg frem brenneren og koker opp vann til en middag. Jeg gjør det enkelt på solotur. Frysetørret funker helt fint og er lett å bære. Jeg bytter på litt og har vel snart prøvd de fleste rettene fra REAL, Mountain House og Adventure Foods. Alle har retter som smaker godt, men noen er definitivt bedre enn andre. Denne gangen har jeg tatt meg meg en såkalt «Jegergryte» fra Trek ´n Eat. Ny variant jeg ikke har prøvd før, så det kan jo slå begge veier. Gryta består for det meste av pasta, litt storfekjøtt, krydder og tørket fersk champignon i generøse, store biter. Smaken var overraskende god og mengden var passe til at jeg ble god og mett. Disse skal jeg helt klart prøve flere av. Forholdsvis rimelige er de også.
God og mett er det tid for å få opp teltet. Alltid greit å ha det oppe før mørket nærmer seg. I tillegg ble jeg døsen av pils og middag. Jeg er jo på kosetur, så jammen skal jeg og Tintin ta en time på ryggen før kvelden kommer.
Det blir ikke bare en, men to hele timer før vi våkner. Sola står lavere på himmelen og det er tid for å sanke litt ved til bålet. Det er tydelig at dette ikke er den mest besøkte plassen ved Krokvannet. Her er det rikelig med tørr furu å forsyne seg av. Etter en kort halvtime med saga har jeg nok ved til kvelden. Jeg finpusser litt på bålplassen som allerede er etablert. Ingen grunn til å lage en ny når det allerede er en fra før. Jeg stabler bare opp noen steiner rundt for å unngå spredning til lyngen. Veden er knusktørr og vi har raskt et fint lite furubål. Deilig!
Kvelden går raskt med bålkos og litt fotografering utover kvelden. Det skyer dessverre litt på og det blir ingen spektakulære solnedgangsbilder denne gangen. Uansett er det deilig å bare være tilstede. Høre på stillheten og nyte varmen fra bålet.
Rundt halv elleve begynner det å blåse opp ganske kraftig. Vi rydder sammen og trekker inn i teltet. Fiskingen får vente til i morgen.
Lørdag morgen våkner jeg av den umiskjennelige lyden av regn på teltduken. Pokker og! Det var ikke meldt før til kvelden og jeg hadde håpet på en rolig dagstur i området, fisking og bålfyring. Jeg åpner teltdøra og ser ut i en vegg av tåke. «Uværet» må ha kommet tidligere enn meldt. Jeg og Tintin gjør vår fornødne raskt før vi trekker tilbake i teltet. Morgenkaffen blir definitivt innendørs. Jeg rydder et av forteltene og tar sjansen på å fyre opp bensinbrenneren inne. For å gjøre det på en trygg måte er det viktig å kjenne brenneren godt. Det gjør jeg etter flere vinterturer med denne brenneren.
Vi slapper av, spiser og drikker kaffe til litt ut på formiddagen. Det regner tett og værmeldingen er ikke særlig positiv. Været som skulle komme natt til søndag har allerede ankommet. Våt bikkje og mange timer til i teltet frister ikke særlig. Tar derfor en kjapp avgjørelse på å pakke sammen og rusle tilbake til bilen, en dag før planlagt. Jeg gidder rett og slett ikke sitte i teltet hele dagen. Dagens planlagte tur blir rett og slett ikke det samme når alt er gjennomvått. Vi fikk en fin dag og kveld og er fornøyde med det. Det kommer flere muligheter.
Jeg varsler de hjemme om at vi kommer hjem, pakker sammen og setter kurs mot stien. Vi går en litt annen vei og går på «kompasskurs» mot Øyungen. Vi ender ut rett vest for Øyungen og tar raskt stien mot Omholtseter. På tross av regn og surt vær møter vi en hel del dagsturister. En kar med hagla på skuldra og setter i band treffer vi også på. Småviltjakta er i gang. I tillegg ligger det flere telt ved Øyungen.
Det blir en rask, varm og våt tur tilbake til parkeringen. Det er ikke mange kilometerne men med 18 grader i lufta sørger skallbekledningen for at jeg blir våt innenfra istedet for utenfra 😉
Hjemme venter dusj og taco. Deilig det også. Takk for en super tur Tintin. Neste gang blir den forhåpentlig litt lenger.
Se alle bildene:
