Når vinteren nærmer seg begynner det å klø etter å prøve både truger og ski. I mine hjemtrakter har det allerede kommet en halv meter snø og det ble rett og slett for fristende. Lørdag 11. November fikk jeg med meg Tor-Erik på å ta en trugetur før mildværet skulle sette inn. Tor-Erik la opp en plan om å gå fra parkeringen i Svarstad skisenter til Rognestulen, videre til Oppsalfjell og så over til toppen av skisenteret og ned igjen til parkeringen. En runde som i seg selv ikke er så veldig lang, ihvertfall ikke på barmark. Det burde gå greit.
Vi startet med friskt mot i 11-tida. Snøen er løs, men vi får litt gratis i starten da vi kan følge løypene til en kar som allerede har gått mot Rognestulen på ski. Etterhvert som vi kommer bort fra Skisenteret får vi den fine utsikten mot Lie og vi storkoser oss på trugene. Når vi kommer til Rognestulen låner vi det overbygde inngangspartiet og et par fine gamle stoler. Kaffe og mat inntas før vi tar fatt på neste etappe mot Oppsalfjell. Det har åpentbart blitt en del mildere og vi plundrer litt med klabbing i bindingene. Det går jevnt oppover mot Oppsalfjellet og jeg begynner å kjenne det litt i lår og hofter. Det koster definitivt mer å gå på truger enn på barmark. Vi lar imidlertid ikke det få særlig oppmerksomhet. Det er en spesiell ro i skauen når snøen har lagt seg. Det er nesten ingen lyder, alt er dempet og behagelig. Etterhvert som vi kommer litt opp i høyden og går gjennom halvglissen furuskog skulle jeg ønske sekken var pakket for overnattingstur. Det er rett og slett vakkert!
Etter et kort stopp på Oppsalfjell setter vi opp farten mot toppen av skisenteret. Vi har brukt vesentlig lenger tid enn forventet. Egentlig burde jeg sittet i bilen på vei hjem allerede, men det er ikke noe å gjøre med nå. På toppen av skisenteret tar vi fem minutters drikkepause i stolheisen. I det vi skal gå videre kommer det to gutter og ei bikkje gående oppover, på beina! Det er jammen sprekt med tanke på snømengden. De har tråkket gjennom på annethvert skritt, så det kan ikke akkurat ha vært noen fornøyelse.
Siste etappe ned skibakken er en ren sjarmøretappe og det går unna. Vel fremme ved bilen er vi ganske møre i beina, men enige om at neste gang skal sekken inneholde telt, soveposer og godsaker. Man skal ikke langt unna for å være alene og få litt villmarksfølelse vinterstid.
Bilder:
