Kan Vestfolds skoger by på noe av den samme magien man finner i mer kjente, sagnomsuste områder som Trillemarka og Femundsmarka? Døm selv, men vi er ikke i tvil om at disse områdene kan konkurrere med det flotteste landet vårt har å by på. At det ligger bare en kort kjøretur hjemmefra og at det omtrent ikke ferdes mennesker utenfor stiene her hjelper også på villmarksfølelsen.
Onsdag 9. Mai parkerte vi en bil ved Borgen Skiarena, der turen skulle avsluttes. Så kjørte vi videre til Viddaseter som var startpunkt på turen. Med såpass korte avstander er det veldig fint å kunne ha en bil i hver ende for å slippe å gå rundtur. På den måten kunne vi få med oss perler som De brendte fjella, Svartangen, Floretuten og områdene rundt øvre Grasdalsvann og Ruketuten. Noen av disse stedene er sikkert kjent for en del, andre mindre tilgjengelige og kjente. Planen var å forflytte oss korte etapper hver dag for å få med oss mest mulig, men samtidig ha ro til å nyte disse unike stedene.
Turen fra Viddaseter og innover er ikke særlig spennende. Her ble det stort sett tråkking i råtten snø til vi nådde Krokvann. Ved Krokvann var planen å ta kurs østover opp liene mot De brendte fjella, et høytliggende område akkurat innenfor Vestfolds grenser. På grunn av snø og vann i terrenget blir det en heller strabasiøs ferd gjennom svært tett skog og bratte kløfter før vi kan ta fatt på enklere og luftigere terreng opp mot platået. Ettersom vi kommer stadig høyere åpner det seg opp og den tette skogen forsvinner under oss. Herlig følelse! Vi har aldri vært her før så forhåpningene er store. Får vi utsikt? Vel oppe på høyeste punkt blir vi kanskje litt skuffet. Skogen har trekt seg helt opp på platået og utsikten er begrenset. Allikevel får vi godfølelsen. Det er spredt med furu og gran og området bærer preg av svært lite trafikk.
Vi rusler litt rundt på jakt etter den optimale leirplassen. Vi går ikke langt før vi treffer på elgen som vist på bilde over. Det har vært en tøff vinter med mye snø. Denne har åpenbart blitt liggende. Antar den har sovnet inn tidlig på vinteren, eller er den kanskje fra vinteren før? Litt vedmodig og litt artig å se hele elgen ligge slik.
Etter litt trasking finner vi ut at den fineste plassen er på høyeste punkt, 574 meter over havet. Her er det bygget en liten varde og vi ser spor etter noe som kan se ut som en brakke. Kanskje har det vært en utsiktspost her i gamle dager? De eneste sporene er noen jernbolter og et par bunnsviller.
Vi rigger opp teltet, får i oss litt mat og nyter turens første kveld. De brendte fjella er Vestfolds 6. høyeste topp og navnet indikerer at det har brent her en eller annen gang i tida. Historien sier at den siste bjørnen som ble felt i Lardal kommune ble tatt nettopp her på De brendte fjella i 1920. Artig å tenke på at vi hadde en forholdsvis stor stamme med bjørn i disse traktene for 100 år siden. For en felt bjørn fikk man omtrent en halv årslønn i skuddpremie. Skuddpremien gjorde rett og slett at hele stammen ble utryddet. Bjørnen herjet voldsomt med fe på beite, så den sto ikke særlig høyt i kurs blant bygdas bønder. Kanskje ikke så rart.
Det blir en strålende kveld med flott vær, tyrikvist på bålet og smaking på litt tvilsom drikke.
Morgenen etter våkner vi til strålende vær. Det er imidlertid meldt litt ruskevær utpå ettermiddagen. Planen er å ankomme ny leir ved Svartangen i god tid til regnværet setter inn. Store mengder kaffe og en god frokost inntas før vi pakker sammen. Første del av etappen går på nordover mot Kolselva som leder ned mot Mellomvadet. Her rusler vi rolig nedover blant myrer og spredt furuskog. Flott terreng det ferdes svært få mennesker i, med unntak av en jeger i ny og ned på høsten. Nå er vi helt alene og nyter summingen fra elva der nede i kløfta. Etter noen spenstige klatreetapper kommer vi oss ned til det gamle traktorslepet og følger dette ned til hytta ved Mellomvadet. Ved hytta tar vi en liten pause og låner utedoen til nødvendig besøk. Vi lånte denne hytta for bare et par måneder siden. Da var det to meter snø og såvidt man kunne se ut av vinduene. Nå er nesten all snøen borte.
Vi fortsetter nedover grusveien mot Svartangen. Denne etappen er lettgått og vi bruker skogsbilveiene helt ned til Skibberoset. Ved Skibberoset krysser vi bekken som nå minner mer om ei elv. Vi klarer ikke å holde oss tørre på beina, men det gjør ikke så mye. Skogen bærer preg av en tøff vinter. Det er utrolig mye knekte trær. Vi går på kryss og tvers for å komme oss frem. Nesten fremme ved favorittleirplassen min finner vi turens andre elg som har måttet bøte med livet. Det ligger en vanvittig haug med hår og bein, nesten rett ved stien. Det ene bakbeinet er fortsatt ikke spist opp eller råtnet bort. Denne har antagelig omkommet for bare noen uker siden.
Vel fremme ved favorittplassen min på odden sørøst av Skibberoset rigger vi oss til og nyter litt snacks og en skvett tvilsom drikke før telt og tarp må opp. Herlig å lufte våte sokker.
Det går ikke så lenge før skylaget begynner å bli faretruende og vi rigger opp teltet og setter også opp tarpen for å lage oss en tørr, fin uteplass. Kort tid etter alt er klart begynner det å regne litt. Ikke noe problem for oss. Vi sitter tørt og fint under tarpen, lager middag og koser oss.
Utover kvelden stopper regnet og det blir lettskyet, fint vær igjen. Vi samler inn ved og fyrer opp et lite bål. Dette er virkelig en fin leirplass som har alt. Tørr teltplass, flotte furuer som egner seg for hengekøye, en super bålplass på fjell og sør-vestvendt utsikt utover Svartangen og Skibberoset.
Morgenen etter er vi klare for Floretuten og det er kanskje turens høydepunkt. Etter frokost pakker vi derfor sammen og setter kursen. På denne etappen går vi først til Gjetrangsetra før vi følger den gamle traktorveien langs Skibberdalselva som sannsynligvis stammer fra tida med tømmerfløting. Også her er det mye knekte trær på kryss og tvers, men ellers veldig fint å gå. Når vi kommer opp til brua før Florestua tar vi noen hundre meter nedover veien før vi knekker opp liene mot Floretuten. Vi har aldri funnet noe skikkelig tråkk oppover fra denne siden av Floretuten, så det blir litt på kryss og tvers oppover. Dette er ingen enkel tur med storsekk, men belønningen er stor. Utsikten vel oppe på Floretuten er formidabel og antagelig den beste i Vestfold.
Det blir en strålende ettermiddag og kveld på Floretuten. Tiden benyttes vekselsvis på å flyttes oss etter sola og speide litt etter en fin fotospot for solnedgangen.
Ved solnedgang sitter vi på et åpent område et par hundre meter nord for leieren. Jeg har bare med iPhone som kamera, så jeg har ikke de store forhåpningene. Tor-Erik har med skikkelig kamerautstyr og har større ambisjoner. Allikevel klarer jeg å fange dette flotte bilde som jeg syntes formidler stemning som var utrolig godt!
Bare minutter etter dette bilde ble tatt kommer tåka sigende. Alt blir grått! Vi må bare innrømme at vi blir litt skuffet. Det lå an til fantastisk utsikt denne kvelden, men tåka blir værende. Skuffelsen går heldigvis fort over og fokus blir heller å lage et lite bål. Vi samler sammen kvist, finner steiner og lager en fin bålplass på en liten hylle der vi uten tåke ville hatt strålende utsikt mot Svartangen. Utsikten får vi nok ved et senere besøk. Vi nyter kvelden, lager litt mat og koser oss med noe dråper tvilsom drikke.
Morgenen etter våkner vi til strålende sol igjen. En flott morgen på Floretuten nytes med kaffe og en skikkelig god frokost. Siste rest av Tor-Eriks «Pytt i Panne» med egg går med.
Etter en lang frokost pakker vi på nytt sammen og setter kursen nordøstover ryggen. Målet for dagen er Øvre Grasdalsvann. Turen er kort og det går ikke lange tiden før vi er fremme. Her inne får man virkelig villmarksfølelsen. Ingen stier og lite spor etter menneskelig aktivitet. Vi bruker litt tid på å finne en grei teltplass. På sørøstsiden av vannet er det fortsatt en del snø så det er ikke aktuelt. Vi finner derfor en grei plass på nordvestsiden. Her er ingen flate gressletter akkurat, men en grei teltplass i lyngen blir det.
Utover dagen blir det gjort noen forsøk med fiskestanga uten at det gir noe resultat.
Litt utpå ettermiddagen rusler vi litt rundt og opp på en liten kolle bak oss. Herfra har vi fin utsikt over vannet og vi benytter sjansen til å samle sammen litt tyrikvist til kveldens bål. Det blir en trivelig kveld ved bålet i vannkanten.
Jeg kjenner imidlertid at jeg begynner å bli sliten etter flere dager ute i sol og varme, så denne kvelden legger jeg meg ganske tidlig. Tor-Erik holder stand og fisker utover kvelden.
Morgenen etter begynner vi å merke at vi har vært på tur en stund. Det er tomt for det meste. Vi drikker opp resten av kaffen og spiser siste rest av proviant fra sekken før vi for siste gang på turen pakker sammen teltet.
Turen hjemover går via Ruketuten. Sikten denne dagen er utrolig bra og vi ser helt til Gaustatoppen!
Vel nede ved bilen føler vi på takknemlighet og et lite vedmod over at turen er over. Makan til flott vær og flotte områder vi har fått oppleve over hele fem dager. Dette ble virkelig en vellykket tur!
Og på spørsmålet om dette området byr på villmarksfølelse og magi? Ja, så definitivt! En del av turen har gått på skogsbilveier og gamle traktorveier, men så fort man kommer bort fra stiene siger villmarksfølelsen på – Bare en time fra Vestfoldbyene.
Se videosnutt fra turen her: