Vintertur til Lufsjå – En tøff, fin tur!

Torsdag 23. Februar var jeg og Tor-Erik klare for ny tur i vinterfjellet. Innsjøen Lufsjå, beliggende 1214 moh på ryggen mellom Vegglifjell og Imingfjell ble pekt ut som turmål. Her skulle det være både røye og flott høyfjellsterreng. Det måtte bli bra! Eneste bakdel var noen solide høydemetere som måtte forseres for å komme opp på platået.. 

Vi startet fra Breiset på Numedalsida rundt 1530 torsdag. Ved parkeringen traff vi på en hytteeier som anbefalte en «snarvei» den første biten. Med tunge pulker skulle det vise seg å bli alt annet enn snarvei. Det var svært kupert og vi brukte usannsynlig mye krefter for å trekke pulkene over små bratte koller. Omveien som var to kilometer lenger ville nok vært et smartere valg, men det hjelper ikke å være etterpåklok.  Vi tråkker på jevnt og trutt og kommer oss stadig høyere opp i lia. Vi valgte denne adkomstveien da den var et par kilometer kortere enn fra Skirvedalen på vestsida. Sett i ettertid hadde det nok vært bedre fra andre siden med mer jevn stigning. Det er tungt å trekke pulk opp slike bratter. Innen vi er kommet oss opp på platået er klokka blitt 18.00 og det begynner å skumre. Det er heldigvis mye lettere terreng innover, men jeg har brukt for mye krefter i starten og tilført for lite energi. Cirka en kilometer fra tiltenkt leirplass ved Lufsjå sier det stopp. Jeg har kramper i lårene og fryser ganske mye. 

Vi slår leir og etter å ha fått på skikkelige votter og dunjakke begynner jeg å få kontroll på kroppen og med litt knoting får vi opp teltet. Klokka er 1930 og det er 18 minusgrader ute. Vi er raskt nede i soveposen og får fyrt opp primusen. Det tar ikke lang tid før vi har 15 plussgrader i teltet og livet føles enkelt igjen. Vi prater litt om situasjonen som oppsto og er enige om at jeg burde sagt stopp litt tidligere. Hadde vi ikke slått leir når vi gjorde det kunne situasjonen fort blitt kritisk. Blir man først nedkjølt blir selv de enkleste oppgaver vanskelige. Det er derfor viktig å kjenne egne begrensninger og gi seg i tide. Det er ofte litt for lett å tenke at «det bare er en kilometer igjen..».
Kvelden går med til fyring, spising og litt godt i koppen. Turlivet er fullt av kontraster.

Fredag morgen våkner vi klokka 08 til knallvær og -20. Vi har sovet svært godt etter strabasene dagen før. En titt ut av teltåpningen avslører at vi har utsikt over vannet. Kvelden før ble det så mørkt etterhvert at vi hadde problemer med å se særlig mye av det som var foran oss. Vi var sikre på at det lå en liten ås mellom oss og vannet. Så feil kan man ta.
Det blir en rolig formiddag med mye kaffe, egg, bacon og stekte poteter. Perfekt! Rundt 11 starter vi med å pakke ned og klargjøre for flytting av camp. Det føles litt meningsløst å flytte en snau kilometer, men sånn ble det. Vi spenner på oss pulkene og legger i vei den lille biten til nordøst siden av vannet. Vi har ikke lyst til å ligge helt inntil turisthytta som ligger i sørvest-enden.
Etterhvert som vi kommer utover begynner vi å kikke etter en flat plass på vannet. Vi finner en fin plass og borer to hull i isen før vi setter teltet over. Fint med et par pilkehull i le, i tillegg til de åpenbare fordelene det er å ha egen brønn i forteltet. 

Det blåser ganske friskt så soveposene inntas og kaffe kokes mens vi rigger opp hver vår pilkestikke. Liggende i soveposen tar jeg turens første to røyer. Fisken er særdeles liten, men fisk er fisk og vi syntes igrunn situasjonen er ganske komisk der vi ligger. Ikke værst å kunne ligge komfortabelt i teltet å fiske røye. Ny opplevelse som garantert skal gjentas.
Ettermiddagen går fort. Vi pilker, spiser og tar noen småturer ut i friluft. Det smakes litt på diverse medbrakt drikkevare og livet er rett og slett ikke så værst. Vi sjekker etterhvert værvarselet og ser at det meldes om ganske sure forhold dagen etter. Kraftig snøvær og mye vind. Jaja, vi tar det som kommer. I løpet av dagen blir det 4 små røyer. Ingen storfangst med andre ord. Alle ble tatt fra liggende posisjon i teltet.

Lørdag morgen er det i ferd med å skye til og vinden har dreiet til sør-østlig retning. Det er bare å vente på at snøværet skal sette inn. Morgenrutinen går som vanlig med kaffe, egg og bacon. Tidlig på formiddagen blåser det opp og snøen fyker rundt teltet. Sikten er minimal og vi har ingenting ute å gjøre i dette været. Det blir en rolig dag, stort sett liggende i teltet. Vi pilker litt, men ingen bett i dag.

Litt utpå dagen tar vi en liten lur. Etter en liten time på øyet fyrer vi opp primusen og koker opp litt kaffevann. Akkurat i det kjelen tas bort kjenner vi begge at luften er litt «stinn». Vi rekker ikke mer enn å tenke den tanken før det uler fra CO-alarmen. Instinktivt slukker vi brenneren og kjører full åpning på teltdøra så snøføyka står inn. Ingen skade skjedd og vi kjenner ingen symptomer på CO-forgiftning, men situasjonen er ganske så skremmende. Rask reaksjon og CO-alarmen redder oss fra en potensielt farlig situasjon. Årsaken til for høye CO-verdier var at den store ventilen i forteltet hadde pakket seg med snø og var helt tett. I tillegg var den lave ventilen i fotenden føyket til, samt litt liten glippe på døra mellom innertelt og fortelt. Vi fikk derfor ikke tilstrekkelig luftgjennomstrømning og bruken av kjelen gjorde sannsynligvis utslaget.

Det går et par timer før pulsen er normalisert og humøret tilbake. Jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke tenke irrasjonelle tanker. Det var en skremmende opplevelse selv om vi løste situasjonen lenge før den ble kritisk. Heldigvis slår CO-alarmen ut ved svært lave verdier slik at det aldri var noen reell fare. Vi lærte imidlertid enda en lekse på denne turen og glemmer ikke å sjekke ventilene jevnlig heretter.
Etter et par timers grubling og «debriefing» oss i mellom foreslår jeg at vi skal fyre opp igjen brenneren for å få varmen i teltet. Vi er enige om at det er en god ide å «komme seg raskt opp på hesteryggen igjen». Vi løste situasjonen raskt, fant ut av hvorfor det skjedde og tok lærdom av det. 

Etter «uhellet» blir det heldigvis en svært så trivelig kveld i teltet. Vi tar en toddy, spiser snacks og hører på litt musikk. Skal si det gjør seg med litt musikk etter et par dager i stillhet og uten mobildekning. Vinden løyer også etterhvert og rundt 11 er det lettskyet vær. Perfekt for litt nattfotografering. Vi kler på oss og koser oss med fotografering av telt og stjernehimmel fra alle vinkler.

Søndag morgen våkner vi til strålende solskinn og lite vind. Vemodig å måtte reise hjem allerede og særlig når været er så flott. Det blir en rask frokost før vi pakker sammen sakene og legger i vei mot stikka løype tilbake til Breiset. Føret er godt og før vi vet ordet av det er vi på vei mot nedstigningen. Nå får vi betalt for slitet på vei opp og suser nedover. Det er såpass bratt at jeg må være litt kreativ med rutevalget nedover. Jeg får nok ingen stilpoeng nedover lia, men kommer ned uten uhell. Bortsett fra et par pulkvelt går det overraskende greit for seg. Når vi kommer ned under tregrensa velger vi den «lange» veien tilbake til parkeringen. Temperaturen er rundt 0 og det føles som vi er kommet til en annen verden enn oppe i høyden. Det blir ti fine kilometer på ski før vi er tilbake ved bilen rundt halv tre. 

Alt i alt ble det en fin tur, med et par «uhell» vi kanskje skulle vært foruten, men det er nå engang sånn det er. Friluftslivet er ikke bare solskinnsdager og glede. Særlig ikke når man velger å utfordre litt tøffere terreng og vær vinterstid. Det går ikke an å eliminere all risiko, men man kan begrense den ved å ta gode valg og bruke sunn fornuft. 

Flere bilder: