Fri på mandag betyr perfekt tur-langhelg. Vi benytter derfor sjansen til å gjennomføre årets siste skitur. Det er meldt knallvær søndag og mandag så dette kan bli like bra som fjorårets flotte vårskitur! Fredag 28. April reiste jeg og Ørjan oppover til Dyranut og ankom rundt 18. Lettskyet vær men ganske mye vind så det var bare å få på skallklær og snøbriller. Vi pakket pulkene klare og satte kurs sørover med eneste mål for dagen å komme bort fra RV7. Etter et par kilometer er vi langt nok borte og finner en grei plass å slå opp teltet. Det er mye vind så vi får fin trening i å sette opp teltet under litt krevende vindforhold. Med tre snøplugger mot vinden går det lekende lett. Snøen er knallhard så det er vanskelig å grave skikkelig kuldegrop i forteltet så det blir ingen ståhøyde i forteltet denne gangen.
Utover kvelden koser vi oss med god mat og smaker litt godt drikke. Vinden holder seg og i ettertid har vi fått greie på at RV7 faktisk ble stengt denne kvelden på grunn av sterk vind og snøfokk. Det merker vi heldigvis lite til der vi ligger godt beskyttet i «bomberommet», Helsport Svalbard 3.
Lørdag morgen blåser det fortsatt friskt og vi stresser ikke med å komme avgårde. Transportetappen inn til Hellehalsen er på bare 12 kilometer så vi har god tid. Først i ett-tida er vi på skiene og turen innover går greit unna. Det er forholdsvis mye folk på ski og en god del kitere. Vinden har avtatt en del så de ser ut til å slite med å få særlig effektiv fremdrift. Vi går faktisk like fort innover som et par kitere som prøver å komme seg i samme retning.
Utpå ettermiddagen kommer vi frem mot Hellehalsen og dreier vestover slik at vi ender omtrent midt på Langavatnet. Perfekt, flatt og fint leirsted rett ved vannet og langt nok borte fra «motorveien» mot Sandhaug.
Kvelden går fort og vi legger oss spente på om morgendagens varslede høytrykk skal slå til.
Søndag morgen starter med sol, flau vind og ikke en sky på himmelen. Fantastisk! Vi blir imidlertid ganske overrasket når vi sjekker gradestokken. -20 klokka åtte på morgenen. Det har med andre ord vært en kald natt, faktisk den kaldeste turnatten denne vinteren. Vi har imidlertid ikke merket noe til det der vi har ligget gode og varme i soveposeposene. På denne turen har jeg testet å kombinere to dunposer i stedet for vinterposen i fiber jeg pleier å bruke. Jeg var redd det skulle bli for varmt med vinterposen så det er jo litt ironisk at det i slutten av April ble den kjøligste natta denne vintersesongen. Det fungerte forøvrig ypperlig med tynn dunpose inni en tresesongsdunpose og jeg var verken for varm eller kald. Absolutt et oppsett jeg kommer til å bruke mer på korte, tørre turer. Rett og slett mer fleksibelt enn èn tykk pose.
Etter en kort vurdering finner vi ut at vi på tross av -20 bare må komme oss ut å nyte været. Vi flytter ut beddingene med underlag og poser og nå kommer virkelig «Chair-kitet» til Exped-underlaget til sin rett. Herlig å sitte ute i lenestolen i morgensola å koke kaffe. Det er rett og slett helt nydelig og vi merker ingenting til kulda. Formiddagen går med til å vekselsvis drikke kaffe, slappe av og smøre gjentatte ganger med sunblock. Er det noe jeg har lært er det at sola tar vanvittig på snødekt høyfjell om våren.
Litt utpå dagen rusler vi ned på vannet og borer noen pilkehull. Vi setter ut tre ståbruk bestående av Morsmyshka agnet med hvite maggot. Jeg har lite erfaring med ørretfiske på isen, men har fått tips om at ørreten er var på tiden og det beste er å la stikkene stå i ro. Resten av dagen går unna i svært lavt tempo. Det meste av tiden tilbringes på «solsengene» og vi er enige om at dette må være en av de flotteste dagene på tur, noensinne. Vi smaker litt på godsaker i både flytende og fast form og stemningen er på topp hele dagen. Litt utpå ettermiddagen sjekker jeg ståbrukene og jammen sitter det ikke på en fin-fin blank ørret på rundt halvkiloen. Det var en fin bonus på en ellers meget god dag. Først når klokka nærmer seg halv ti trekker vi inn i teltet for kvelden, fornøyde etter en lang dag i sola.
Mandag morgen står ikke tilbake for gårsdagen og det kjennes rett og slett vedmodig å måtte reise hjem. Det er kanskje derfor det går litt ekstra tregt med morgenrutinene. Også denne dagen tar vi frokosten ute i sola og bruker god tid på å pakke sammen sakene. Rundt halv 12 er vi klare for returen til Dyranut og turen går forholdsvis raskt, tatt i betraktning av vi trekker pulk. Litt før halv tre er vi fremme på Dyranut. Bilen pakkes og vi forlater vidda i vinterdrakt for siste gang denne sesongen. Litt vedmodig, men nå er det bare å se frem til en flott barmarkssesong.
Flere bilder:
