Hardangervidda på Langs – Årets store skitur!

Årets store skitur har vært under planlegging lenge, og det har vært mye frem og tilbake om jeg burde gjennomføre planene eller ikke. Er formen god nok? Blir det for langt? Spørsmålene har kommet opp igjen og igjen. Friuka har imidlertid vært satt opp lenge og da Ørjan ville bli med på turen var det ingen tvil lenger. Det skulle bli tur og det skulle bli «Hardangervidda på langs» fra nord til sør.Lørdag 26. Mars står vi klare på Drammen togstasjon 08:30. Pulker og ski bæres over til sporet og plutselig sitter vi på toget mot Finse. Nå er det ingen vei tilbake. Litt deilig, litt skremmende. De neste dagene skal vi ta oss cirka 110 kilometer over hele vidda. Planen er å stort sett følge kvistet løype, men ta en mer direkte rute mellom Sandhaug og Hellevassbu om vær og føre tillater det.
Vel fremme på Finse trekker vi pulkene inn i venterommet på togstasjonen. Underlag blåses opp og beddinger pakkes ferdig. Rundt 14.00 er vi klare for avgang og spenner på oss skiene.

Målet for dagen er Finsbergvatnet cirka 15 kilometer sør for Finse. Tanken er å begynne pent for å venne kroppen til pulktrekkingen, så målet er ikke absolutt, men det bør være oppnåelig. Det er litt vind og lettskyet vær. Føret er forholdsvis skarpt så vi kommer oss raskt avgårde. Herlig å endelig være i gang. Kroppen føles fin og vi forflytter oss forholdsvis raskt sørover. Terrenget er lett kuppert, men absolutt greit med pulk. Etter noen fine nedkjøringer er vi på Finsbergvatn allerede 1730.
Vi slår opp teltet på vannet og det er ikke før jeg begynner å tråkke litt rundt at jeg skjønner det kanskje ikke var den beste ideen. Det er litt overvann og snøen begynner å bli vasstrekt. Jaja, samme kan det være- det ser ut til å være OK der vi har satt opp teltet. Det har vært en lang dag så vi legger oss kjapt inn i teltet, lager litt mat og koser oss før kvelden kommer sigende. 

Søndag våkner vi til greit, lettskyet vær. Kroppen kjennes fin og vi er klare til å komme oss avgårde. Målet for dag 2 er å komme i nærheten av Dyranut, men om vi bare kommer til Kjeldebu er det helt greit. På formiddagen er sikten god, men det går ikke lange tiden oppover liene mot Skoranuten før tåka kommer sigende. Det blir raskt dårlig sikt, men vi ser akkurat neste kvist, så det går greit. Vi forbanner oss litt over at den stikka løypa er lagt så høyt i terrenget når vi kunne fulgt dalbunnen, men med dårlig sikt har vi ikke annet valg enn å følge kvisten om vi skal ha fornuftig fremgang. Når vi nærmer oss Fisketjørna tar vi en pause med litt sjokolade og vann. Forbi oss i tåka kommer et voksent par med typiske «hytte-til-hytte» sekker. Vi hilser, men de fortsetter forbi uten å stoppe. Etter kort tid tar vi dem igjen i nedkjøringen mot Fisketjørna der dama har falt og ligger og kaver midt i bakken. Mannen står 50 meter lenger ned og rister på hodet. Ørjan kommer først til og skal hjelpe, men stuper rett frem i samme grop som dama ligger i. Situasjonen er småkomisk! Det viser seg å være et Østerrisk par og dama er så sliten i låra at hun sliter med å komme opp. Jeg kjører ned og prøver å hjelpe til, men hun mener hun må komme seg opp på egenhånd. Jaja, ingen skal si at vi ikke prøvde. 
Vel nede på vannet tar vi retning østover istedet for å følge kvisten ned til Kjeldebu. Det skal vise seg å bli en liten tabbe.
Litt utpå vannet ser vi nemlig kvist i østlig retning. Regner med den går mot Krækkja, men deler seg mot Dyranut og vi følger på en kilometer før vi slår leir ved Kjeldo.

Mandag våkner vi til tåke så tykk som graut. Etter sedvanlig, treg morgenrutine pakker vi ned og spenner på oss skia igjen. Det er ihvertfall såpass sikt at vi ser neste kvist. Allerede her starter trøbbelet. I mitt hode bør kvisten dele seg og ta sørover mot Dyranut etter noen hundre meter. Etter å ha gått et godt stykke østover forsvinner håpet. Det er bare å innse tabben og snu. Kvisten går bare østover mot Krækkja og det er håpløst å navigere sørover uten kvist. Til det er tåka altfor tykk. 
Vi jobber oss mot Kjeldebu. Tar en kikk rundt hyttene, men ingen å se. Vi fortsetter i retning Dyranut. Kvistingen fortsetter som i går, over alle topper og oppe i dalsidene. Jeg skjønner ikke helt logikken, men det er ikke lov å klage på den flotte innsatsen som blir gjort på dugnad med kvisting av løyper. Ett par kilometer sørøst for Kjeldebu treffer vi på det østerrikske paret fra dagen før og to til som forteller at de har snudd da de ikke finner neste kvist. Tåka gjør det håpløst å lete og de tør ikke fortsette da de ikke har telt eller annen mulighet til å overnatte ute.
Vi finner ut at vi gjør et forsøk, vi kan jo bare slå opp teltet om det skulle bli håpløst å navigere. Vi fortsetter i den retningen det vil være fornuftig, basert på den sikten vi har, men vi finner heller ikke kvisten og ender opp med å følge noen spor som sannsynligvis tilhører de som nettopp snudde. Litt oppe i en bratt skrent innser vi galskapen, snur og slår opp teltet på første flate parti. Det er forholdsvis bratt i området og selv om vi har GPS er det ikke forsvarlig å famle rundt i tåka. Ingen grunn til å ta unødige sjanser selv om det er litt irriterende å måtte slå opp teltet allerede klokka to på ettermiddag. Med all rotingen har vi gått cirka 10 kilometer på ski denne dagen, men bare forflyttet oss cirka 2 kilomete sørover fra leiren ved Kjeldo. Ingenting å gjøre med det. Vi fyrer i teltet, spiser og tar en ettermiddagslur. Dagen og kvelden går egentlig ganske fort selv om vi ikke gjør noen verdens ting.

Tirsdag morgen våkner vi til et herlig klarvær! Camp tåkeheimen er forvandlet til det flotteste utsiktspunkt. Det er rett og slett fantastisk deilig. Alt ligger til rette for å tilbakelegge en anseelig distanse. 
Vel ute av teltet speider vi litt rundt og ser at kvisten går bare 60-70 meter bak oss. Det som var helt umulig dagen før er nå helt klart. Skal si det er store kontraster i vinterfjellet. Etter en rask frokost og nedpakking er vi tilbake på skia i retning Dyranut. Føret er godt og vi suser av gårde. Utrolig deilig med godt vær og god sikt. 
Vel nede ved Dyranut krysser vi RV7 og tar en liten pause før vi sklir ned på Skiftesjøen og borer hull i isen for å fylle vannflasker og termoser. Sola steiker og vi dropper jakka herfra. Helt nydelig å bare gå i ulltrøya. Terrenget fra Dyranut er helt perfekt for pulk. Slakt og fint og vi forflytter oss raskt innover. Litt utpå dagen finner vi en bar, forholdsvis tørr rabb og tar lunsjpausen her. Støvlene kommer av og vi spiser en REAL og Grilstad Spekesnacks mens vi nyter sol og vindstille. Det er rett og slett sjeldent vindstille. Helt fantastisk deilig. 

Dessverre kan ikke pausen vare evig og vi må etterhvert pakke sammen og gå videre. Målet for dagen er å komme så nær Sandhaug som mulig. Når vi kommer til Eriksbu-egga sier kroppen at det er nok. Vi rusler litt innover og finner en fin, flat teltplass. Helt greit siden vi er bare noen få kilometer fra Sandhaug. 
Litt utpå kvelden sjekker jeg værmeldingen på Inreachen og det er ikke særlig lystig. Onsdagen ser grei ut, men torsdag og fredag er det meldt vått vær og en del vind. Det blir litt grubling, men vi bestemmer oss for å gå til Sandhaug og sjekke værmeldingen der.

Onsdag morgen er det fortsatt ganske godt vær, men vi somler en del med morgenrutinene. Antagelig fordi det henger en liten usikkerhet i lufta rundt det dårlige været som er meldt de neste dagene. Rundt halv elleve kommer vi oss på skia og så fort vi kommer ned på kvistet løype treffer vi noen andre som kommer fra Sandhaug. De kan forklare at de ikke går videre på grunn av manglende kvisting mellom Hellevassbu og Haukeliseter i tillegg til det varslede været. Der fikk vi enda litt å tenke på, men vi har ikke lyst til å gi oss nå. Det er derimot ikke særlig aktuelt å gå uten kvist om tåka på nytt skulle komme. Hadde det vært meldt godt vær hadde det ikke vært noe problem å navigere mellom Hellevassbu og Haukeliseter, men med fare for dårlig sikt er det ikke forsvarlig og vi har ikke tid til mer enn maks en dag til «værfast».
Vel fremme på Sandhaug blir vi tatt i mot av driveren som holder på å vaske. Vi får komme inn og setter oss ned og slår av en prat. En riktig så trivelig dame som presenterer oss for forslaget om å gå via Middalsbu og over Valldalsvatnet til Røldal som alternativ rute. Genialt! Vi har ikke tenkt på denne muligheten og bestemmer oss umiddelbart for at det er det riktige å gjøre. Til Middalsbu skal det være kvistet hele veien og da er det forsvarlig å forflytte seg selv ved dårlig sikt. I tillegg er det omtrent samme distansen slik at vi ikke føler det som noe nederlag. Perfekt! Damen på Sandhaug har trøbbel med aggregatet så hun har ingen strøm. Vi har vel ikke særlig greie på store dieselaggregat, men tilbyr oss allikevel å ta en liten kikk. Dette er større saker enn jeg har på hytta og vi får dessverre ikke liv i det, men det var da forsøket verdt.
Tida går fort og vi må videre. Vi får fylle opp vannflasker og termoser med vann, takker for oss og setter nesa videre mot Litlos.

Litt utover dagen blir det riktig så fint vær igjen og skalljakka kastes. Herlig! Forbi Besso starter vi på veien oppover Dimmedalen. Her er det utrolig flott og jeg gleder meg allerede til å komme tilbake hit for å fiske til sommeren. Et lite stykke oppe i dalen finner vi en bar flekk og setter oss ned for en skikkelig lunsjpause igjen. Vi har vel egentlig ikke tid til det, men med så godt vær prioriterer vi å nyte turen og været. Etter en god lunsj holder vi godt driv videre  og opp til det forholdsvis store vannet Bismaren, øverst i Dimmedalen. Videre går det over Grotflot og vi kommer oss helt til Ambjørgsvatnet før kroppen sier at det er nok for dagen. Klokka har blitt cirka syv så det er uansett på tide. Teltet kommer opp på en fin flate litt vest av Ambjørgsvatnet. Så fort teltet er oppe renner vi ned på vannet for å bore etter vann og fylle termosene. Arbeidsdagen er omsider over og det er nydelig å komme ned i posen. Jeg har spart noen karbonader som vi steiker opp denne kvelden. Skal si det smaker med skikkelig kjøtt! Fryssetørret middag er helt ålreit det, men takke seg til litt variasjon med skikkelige saker.

Torsdag morgen er det slutt på godværet. Vi våkner til den umiskjennelige lyden av snø som pisker mot teltet. En kjapp kikk ut avslører grei sikt men en del vind og snø. Som antatt.
Vi spiser en rask frokost og pakker sammen alt klart inne i teltet før vi pakker pulkene. Det er bare 4-5 kilometer til Litlos og turen går raskt og greit. Det blir for fristende å stikke innom, så vi går inn og tar av oss i gangen. Vi spør pent om de har noe mat å by på.. Vertinnen tilbyr å lage karbonadesmørbrød med speilegg og karbonader av reinsdyr. Det er ikke snakk om at vi klarer å takke nei til det tilbudet så vi går for full pakke med en halvliter fatøl ved siden av. Skal si det smaker! Selv om vi ikke har gått så langt ennå finner vi ut at det er fornuftig å fylle på med mat allerede siden været ikke tilsier noen særlig langvarig og trivelig lunsjpause denne dagen. 

Mette og glade forlater vi Litlos i retning Middalsbu. Været er surt og nedbøren blir bare våtere og våtere. Vi må innimellom jobbe litt med oss selv, krumme nakken og bare kjøre på. Vi blir raskt forholdsvis våte på tross av skallbekledning. Det blåser friskt fra sør, midt i mot. Ett eller annet sted over Holmavatnet får jeg det for meg at vi skal kjøre på og komme oss helt til Middalsbu i dag og belønningen skal være en natt innendørs på den selvbetjente DNT-hytta. Jeg lar ideen modne litt før jeg nevner det for Ørjan ved neste pause. I utgangspunktet var det underforstått at alle netter skulle tas i telt, men nå er både vi og soveposene våte. Jeg skal glatt vedkjenne at jeg ikke hadde problemstillingen vått vær i tankene når forberedelsene til turen ble gjort. Arctic Beddingen er ikke vanntett og vi må bare regne med at sovepose og underlag er forholdsvis våte. Ørjan er enig og det blir en stor motivasjon å tenke på å fyre opp i Jøtulen på Middalsbu.

På tross av skikkelig stusselig vær går kilometerne unna. Godt hjulpet av at det jevnt og trutt går litt nedover. Vivassdalen går raskt og vi kommer etterhvert ned på Vivassvatnet. Nå begynner jeg å bli litt utålmodig etter å komme helt ut i dalen for å se ned mot Valldalsvatnet. Turen langs Vivassvatnet blir derfor litt treg, men omsider kan vi skimte vannet der nede og nå vet vi at det bare gjenstår en god nedkjøring før vi er fremme. Vi hører Jøtulen på Middalsbu rope og setter utfor. Jeg reagerer litt på at kvisten blir borte ganske raskt under nedkjøringen. Vi må derfor kjøre ned på feelingen og litt hjelp av GPSen. Godt det ikke var særlig tåka. Innover i Middalen ser vi noen flere små hytter og blir litt i tvil på hvilken av dem det er og må på nytt finne frem GPSen for å være sikker. Den siste kilometeren går tregt. Det har blitt et anseelig antall kilometer i dag, men når jeg får øye på DNT-merket på hytteveggen får jeg nye krefter og alt slit er glemt. Aldri før har jeg vært så glad for at jeg har DNT-nøkkelen med på tur. Aldri før har den blitt brukt, men dette må være en verdig førstegang. 

Ørjan er sulten og jeg tar ansvaret for å fyre opp mens han raider proviantlageret for en boks med bogskinke som går ned på høykant. Det er herlig å høre den tørre bjørkeveden knitre fra Jøtulen og kjenne varmen som etterhvert brer seg. Jammen godt at det ikke var noen andre her denne kvelden for vi okkuperer stort sett hele stua, kjøkkenet og gangen med vått utstyr.

Så fort vi får ut alt utstyret og det begynner å bli litt varmt i stua tar vi en ny runde på proviantlageret. To bokser Joikakaker, potetmos og tyttebærsyltetøy skal bli middag. Ørjan tar ansvaret for den avanserte kokkeleringen og etter kort tid er det middag. Skal si det smaker fantastisk! Når jeg går på butikken til vanlig er det ikke akkurat Joikakaker som pleier å havne i handlekurven, men her og nå smaker det helt himmelsk. Fantastisk tilbud til oss turfolk med disse selvbetjente hyttene som inneholder alt man trenger og enda litt til.
På Litlos var vi forutseende nok til å kjøpe med oss et par halvlitere fatøl. Det er vi glade for nå der vi sitter i en god og varm hytte etter en heller våt og kald dag. Skal si pilsen smaker himmelsk!
Det blir rett og slett en skikkelig trivelig kveld med topp humør. 

Fredag morgen våkner vi optimistiske og klare for «sjarmøretappen» over Valldalsvannet til der vi skal bli plukket opp i Valldalen. 
Til frokost går siste del av godsakene i matkassa. Et egg hver og en pakke baconterninger. Fin avslutningsfrokost som smaker herlig, selv om vi gjerne skulle hatt 3 ganger så mye.
Ambisjonen er å komme avgårde til 10, men det tar litt lenger tid med oppvask, rydding og vask, så først 10.30 er vi på skiene. I det vi går ut fra Middalen tror vi at det bare er et par kilometer før vi er nede på vannet. Så enkelt skal det visst ikke bli. Vi tar kurs rett mot vannet, men etter å ha rent nedover et stykke står vi plutselig fast på en «odde» med juv ned mot elv på begge kanter. Brua som er avmerket på kartet er ingen bru, men kun to aluminiumsdragere som er lagt over. Det er åpenbart at det skal bli ny bru men akkurat nå er den ikke brukende til noe som helst. Det er altfor glatt å ta seg over med pulk og ned er det 4-5 meter. HMS-ansvarlig Ørjan tar umiddelbart avgjørelse om at det er uaktuelt. Vi roter rundt en times tid før vi finner ut at vi må ta sjansen på en snøbro litt lenger oppe. Elva er forholdsvis rolig her, men den går stort sett åpen. Det er imidlertid et belte på et par meter med snø som går over hele. Jeg kjenner jeg begynner å bli ganske lei av dette tullet, noe som kanskje ikke er helt optimalt sett fra et sikkerhetsperspektiv, men nå skal vi jaggu over. Jeg tar fart, uten pulk og renner rett over. Heldigvis. Det gikk fint. Ørjan er litt skeptisk, men jeg går tilbake og vi hekter på pulkene. På nytt renner jeg over og det går bra igjen. Ørjan gjør det sammen og plutselig er vi over og tror problemene er over. Det er dessverre ikke helt tilfelle. På kartet går veien på vestsiden, der vi nå står. Vi antar derfor at den må være fornuftig å følge for å komme litt sørover og ut på vannet. Vi går derfor denne veien et lite stykke, men jo lenger vi kommer, jo brattere blir det ned mot vannet. Veien slynger seg opp og ned og enda brattere blir det. På kartet ser det ut til at vi må enda et lite stykke for å komme lavt nok til å renne ut på vannet. Kilometerne går og det begynner å se stygt ut. Etter omlag fire kilometer opp og ned i tung våt snø flater det ut nok til at vi klarer å komme oss ut på selve vannet. Det hjelper heller ikke på at det regulerte vannet er ganske nedtappet så det er sikkert 20-30 meter lavere vannstand enn «normalt». For å toppe «elendigheten» striregner det..
Det er derfor med stor glede vi etterhvert får øye på stikkene til scooterløypa som går over vannet. Vi går på, jevnt og trutt og gjør unna de resterende 7-8 kilometerne på rundt halvannen time. Bakken opp i enden av vannet er bratt og krever mye krefter. Vel oppe seiler vi nedover mot hyttefeltet og det er rett og slett nydelig å se faren til Ørjan stå parkert der nede. 
Våte som katter, men svært fornøyde med vel gjennomført tur pakker vi utstyret inn i bilen og setter kurs mot Vestfold. Litt vemodig, litt deilig å være i mål. Faren til Ørjan disker opp med glasscola og kvikklunsj i bilen. Perfekt!

Takk for turen Ørjan! Virkelig trivelig selskap og det ble en super tur selv om vi fikk det meste av vær og kanskje litt mer mildvær enn vi skulle ønske oss. Totalt sett vil jeg allikevel si at det gikk rimelig smertefritt, uten de store problemene. Det blir definitivt ikke siste gang jeg går over Hardangervidda.

Flere bilder fra turen: