Denne helga hadde jeg lovet Maren telttur og planen var Vegglifjell. Værmeldingen for helga ble dårligere og dårligere jo nærmere fredag vi kom og jeg lanserte forslaget om å reise på hytta istedet. Det var helt uaktuelt for fireåringen. Det skulle være telttur! Når en fireåring har bestemt seg hjelper det lite å argumentere med dårlig værmelding. Tok derfor en rask avgjørelse på telttur, men i litt mer beskyttet terreng på hjemlige trakter, nærmere bestemt Svartangen. Her har jeg vært mye siden jeg knapt kunne gå og det er ingen sted jeg føler meg mer «hjemme». Heller ingen bakdel at det bare tar en times tid å kjøre fra Tønsberg. Med litt flaks ville vi slippe unna det værste været.
Rundt halv sju var vi på plass ved parkeringen på Svartangbonn. Sekkene på og en liten halvtimes rusling innover mot planlagt leirplass ved Skibberoset der det ligger en fin liten vestvendt plass på en tørr furumo. Sist jeg var her lå isen på store deler av vannet. Nå er det fullt av blåbær og småfisken vaker ivrig. Hver årstid har definitivt sin sjarm. Vel fremme kommer teltet opp i full fart mens Maren får prøvesmake litt på lørdagsgodtet. Foreløpig er vi heldige med været og det er fin temperatur. Med teltet oppe er det klart for noen pølser i panna til kveldsmat. Etter litt spising er det tid for Maren å legge seg. Vi leser en bok og hun legger seg som vanlig rett i posen og sovner raskt. Moro å se hvor turvant hun er blitt allerede. Ingen problemer å ha med denne lille frøkna på tur.
Etter at Maren har lagt seg sitter jeg å nyter solnedgangen og stillheten. Plutselig er det midnatt og jeg kjenner soveposen roper på meg der inne i teltet. Skal si tida går fort når man ikke har noe annet å gjøre enn å sitte å nyte stillheten og mørket som sakte men sikkert siger på. Det er dette som er livet tenker jeg der og da. Dette må vi gjøre mer av. Ingen forpliktelser, ingen stress.
Lørdag morgen våkner vi tidlig av regnet som trommer på duken. Ingen stress i dag og vi er forberedt på å ta noen ekstra timer i teltet til regnværet gir seg. Vi ligger å slumrer litt, spiser, tegner og leser bok. Etterhvert blir Maren rimelig rastløs og jeg må dra frem lydboka «Hakkebakkeskogen» for å unngå riving av teltet. Etter halvannen time med Klatremus slutter det å regne og vi hopper ut av teltet. Sola kommer og det tørker ganske raskt opp. Vi finner frem en liten pose og rusler rundt på odden og jakter blåbær. En liten «fotoshoot» blir det også tid til.
Tilbake ved teltet gjør vi klar fiskestanga med mark og Maren er ivrig på å kaste ut. Vi lar den ligge og koser oss med litt kjeks. Jevnlig sjekker vi, men merkelig nok ingen respons. Det blåser en del, så det er nok medvirkende, men det pleier alltid å bite her. Svartangen er overbefolket med både tryte og ørret. Tidlig på kvelden går det imidlertid på en bitteliten ørret. Den har slukt kroken og det er uansett greit å ta opp det man kan av småfisk. Maren er fornøyd så lenge det er fisk på kroken. Jeg sløyer den og lar den gå rett i panna. Det blir ihvertfall en liten smakebit til kvelds.
Vi fyrer bål og koser oss. Etterhvert finner Maren posen. Jeg blir igjen sittende å nyte kvelden ved bålet. Herlig.
Søndag morgen våkner vi ikke før nærmere halv ni. Deilig!
Kaffe og frokost inntas før vi begynner å pakke sammen. «Farfar» dukker plutselig opp. Han har syklet en runde «over skauen» og kommer innom for å hilse på.
Det ser ut til at regnværet er på vei igjen og vi rusler tilbake mot bilen. Bekken som må krysses er vesentlig større i dag og jeg må ofre de tørre støvlene for å få sekk og Maren over. Spiller ingen rolle siden jeg har tørre sko i bilen bare en kilometer unna.
Akkurat i det vi starter bilen kommer de første regndråpene. Skal si vi slapp billig unna! En flott tur som nok en gang viser at man ikke trenger å reise langt for å få fine turopplevelser. Med små barn er det mer enn nok å være ute, fiske og leke i skogen.
Flere bilder fra turen:
